Godt nytt år alle sammen 🙂
Håper dere koste dere masse i julen og at dere fikk slappet av å ladet batteriene,før 2017 tar dere med storm. Jeg er i hvertfall mega klar for ett nytt år og dette året har jeg på følelsen blir mitt år. 2017 skal virkelig ROCKE og jeg gleder meg til alt som skal skje. 2017 jeg er klar for deg og logoen er på plass!
Året har startet med noen turer til Lovisenberg Sykehus, kan snart få et eget rom he he he. Neida, jeg er veldig glad for at de tar vare på meg og virkelig vil hjelpe meg å finne ut hva som er feil med hofte og rygg. De gir seg ikke og det er jeg veldig veldig glad for, jeg er i trygge hender og det er ikke alle som får den servicen jeg får. Så denne uken har jeg tatt MR av ryggen og neste undersøkelse er MR av bekken, deretter røntgen av kne og time hos kirurgen som satte inn protesen. Denne timen er jeg spent på, for nå er det snart 1 år siden jeg fikk protesen og den er ikke som jeg vil at den skal være. Men det SKAL bli bra nå! Til slutt av Lovisenberg rushet skal en av mine andre leger ringe meg og snakke om MRbildene, så da får jeg bare vente på svar, jeg er veldig spent!
Jeg har også startet opp en lukket gruppe på Facebook, gå inn å meld dere på hvis dere vil møte og snakke med andre som har en alvorlig kneskade. Alltid godt å snakke med noen som har opplevd det samme som deg.
Ha en tipp topp helg, det skal jeg 🙂
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 