Da er 2016 snart over, og det er jeg veldig glad for faktisk. Jeg synes det har vært et krevende år med mye negative ting som har skjedd, så nå gleder jeg meg til å ta tak i blanke ark og at 2017 vil ROCKE min vei.
Det å få nytt kne var ikke som jeg trodde, jeg synes det har vært en utrolig tøff reise etter operasjonen både mentalt og fysisk. Jeg gikk inn i dette og visste lite, men var sikker på at det ville gå veldig mye bedre enn det har gjort. Smertene er en ting, men man blir satt tilbake på mange ting, det er ikke alt man kan gjøre og rehabiliteringstiden er veldig mye lenger enn jeg tenkte. Det startet så bra, men så sa det plutselig stopp siden resten av kroppen ikke hang med. Jeg har som jeg har sagt før, mye smerter i hofta og ryggen og dette har også blitt verre etter at jeg fikk protesen. Hele denne kroppen er et mysterium og som jeg er lei av. Hadde jeg hatt mulighet til å bytte ut kroppen hadde jeg gjort det for lengst. Men nå staster jeg på nytt år og nye muligheter, dette året skal være mitt!!!
Under har jeg beskrevet 2016 med bilder
Dette er utdrag fra hvordan 2016 har vært for meg, oppturene er min fantatsiske samboer som er verdens beste mann og den mest tålmodige jeg kjenner, og min fantastiske familie. Tusen hjertelig takk til dere, at dere har holdt ut med meg i denne perioden. De støtter meg og holder ut med meg, de er verdens beste, elsker dere ❤
Håper dere alle sammen vil få en fin nytt års feiring og at dere vil få et magisk nytt år. Jeg er klar for å ROCKE 2017 🙂
Tusen takk for at dere følger meg og vil lese min blogg, håper dere vil følge meg videre ut i det nye året!
GODT NYTT ÅR ALLE SAMMEN ❤
Klem fra Hanne
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 