I det siste har det vært veldig tunge dager, med mye smerte. Jeg får ikke trent og hodet blir mentalt utslitt. Har problemer med hofta som gjør at det har begynt å gå utover nattesøvn og min hverdag. Føler at hverdag er en kamp og tenker når skal det gi seg? Har ikke jeg fått nok nå? Jeg er lite motivert til å gjøre ting og ikke noe energi.
Men min samvittighet til å bli sittende og min styrke har fått meg til å ta tak. Jeg vil veldig gjerne hjelpe andre før de havner I samme situasjon som meg. Jeg har noen planer på gang og jobber med noe som jeg håper jeg kan dele med dere i snar fremtid. Håper virkelig jeg får dette til!
Jeg har begynt litt smått med å holde foredrag om «Baksiden av medaljen» noe som hjelper meg veldig. Jeg synes det er godt å snakke om det selv og dele mine historier. Så på lørdag hadde jeg mitt andre foredrag, for en herlig gjeng med fysioterapeuter som var på kurs ved Fredrikstad Idrettsmedisin.
Men nå skal jeg gjøre noe positivt ut av det negative, det hjelper ingen å bli sittende uansett hvor vondt man har det. Ja, noen dager er vanskelige og da tar du de dagene, og slapper av og samler krefter. Men viktig at man ikke får dårlig samvittighet når man har dårlige dager, det hjelper ingen. Noe jeg sier til meg selv og som hjelper.
Jeg har også fått nytt motto, «det er godt dette skjer meg, for jeg er tøff nok til å takle det.»
Ha en fin dag videre alle sammen 🙂
Hanne
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 