Fearless

I går var jeg å besøkte mine 2 gode venninner i Larvik. Det er 2 damer som jeg virkelig beundrer og som jeg er glad for å kalle mine venner. Gro og Anja Hammerseng Edin er noen damer med bein i nesa, stålkontroll på det de driver med og utrolig gode og varme. 

Tusen takk for at dere tok godt vare på meg i går og for de gode samtalene ❤

Er så deilig å være hos de, man har så mye å snakke om og det er godt å snakke med noen som forstår en, synd at det går så lang tid mellom hver gang og at de ikke bor i Oslo he he he.

Bildet hentet fra nettet, siden jeg var så dum å glemme og ta bilder, fy fy! Bare gull er godt nok for disse to 🙂

Jeg var med Anja å så på hennes nye mentale treningssenter, omg hvorfor var det ingen som drev med det når jeg spilte håndball? Det senteret kommer til å bli gull verdt for idrettsutøvere, jobbsøkere, bedrifter osv. Tenk deg å dra på et sted der du kan jobbe/trene i grupper eller alene og få den beste mentalehjelpen, elsker det senteret. Du virkelig rocker Anja, you go girl!!!


Gleder meg til å ta fatt på mine nye planer med «Baksiden av medaljen», Nova boligstyling (firma jeg er medeier i) skal få en skikkelig opptur og 2017 det skal være mitt år og der jeg rocker!:-)

Gleder meg!

Ha en fortsatt fin dag alle sammen 

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."

Én tanke om “Fearless”

  1. Du rocker allerede Hanne 😊👍🏻😘 vil veldig gjerne bli med på besøk til Larvik en gang, fy søren det er lenge siden jeg har sett dere… fortsatt god adventstid og riktig god jul når den kommer ❤️ Klæm vigs

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s