Den følelsen….

I dag er det første gangen jeg har følt på følelsen av å være handikappet og kan si det var ingen god følelse. Jeg skulle ta t-banen ned til byen og jeg var litt sent ute, jeg gikk så fort som jeg kan gå og i mitt hode var det mega fort. Men når gamle tanter løper forbi meg og jeg skal ta følge med de, vil ikke mine ben det. Hodet mitt vil, men kroppen står stille. Må si det var kjipt og pluss at t-banen gikk rett foran snuta mi, jippi. Så da var det bare å vente på neste bane,og jeg følte meg ikke kul. Den følelsen likte jeg overhode ikke, og jeg sier det igjen, det er ikke kult med stålkne. Noen som har følt noe lignende?

Jeg har også vært hos fysio i dag og hatt behandling på hofta. Den er ikke helt optimal etter injeksjonen, men jeg holder motet oppe og håper den vil bli bedre om 1-2 uker. Men uansett skal jeg få en kirurg til å se på den og få hans mening, håper det vil løse denne hofteknuta og at jeg slipper operasjon. Dette var litt om dagens hendelser, i morgen skal jeg ned til Larvik og møte 2 fantastiske damer, det gleder jeg meg veldig til. Titt innom i morgen å les hvem jeg skal være sammen med og hva jeg har gjort 🙂

Ha en fin kveld videre folkens!

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen." Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen