Hei og hopp 🙂
Håper dere alle har en fin søndag. Her er alt som vanlig og etter forholdene bra, men har ennå ikke fått kommet i gang med treningen. Kroppen trenger ennå mer tid til å bli bedre før jeg tar fatt på den tøffe treningen igjen. Enn så lenge er det bare lette øvelser på meg som, knebøy (ikke dype og skal gjøres uten smerte, så får dessverre ikke gjort det hver dag), strøm, liten gå tur, tøye øvelser i stua (lett yoga) og det er det. Om 2 uker drar Martin og jeg til Mallorca så denne gamle kroppen kan få litt varme, for nå begynner det å bli kaldt for meg he he he. Da håper jeg det kan bli litt øvelser i vann, litt styrke og noen minutter på sykkel. Men jeg har lært at jeg ikke skal overdrive og at dette tar tid. TÅLMODIGHET!!!! Men ser veldig frem i mot sol og varme.
Skal klare å være her 1 uke 🙂
For dere som ikke har fått lest om mitt skademareritt, har jeg lagt ved linken til artikkelen igjen, så dere som vil kan gå inn å lese den. Det er viktig at dere alle sammen lytter til kroppen, for det er en grunn for at den sier i fra. Det er noe jeg lærte alt for sent og vet egentlig ikke helt om jeg har lært det ennå, men jeg jobber med saken. Også var det den tålmodigheten, det er vel der min store utfordring! Men jeg vil gjerne hjelpe andre, så dere ikke havner i samme situasjon som meg, for det er det vireklig ikke vært. Skriv gjerne til meg hvis dere har noen spørsmål eller bare vil snakke med meg. Jeg vil gjerne høre fra dere og høre deres historie. Hvis dere ikke vil skrive her på siden, kan dere sende meg en mail på hannehalen22@gmail.com 🙂
Klikk for å få tilgang til vg-sport011016-006-u1-riks.pdf
Ha en super søndag 🙂
Hanne
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 