God kveld alle sammen
I dag har jeg vært på kontroll hos operasjonslegen som satte inn protesen på Lovisenberg sykehus. Som jeg har skrevet tidligere er det noe som ikke er som det skal inni det nye metallkneet. Det er hovent og det låser seg, men legen sier det har BARE gått 7 mnd, men den låsningen liker jeg ikke sa han. Det kan være noe feil med senen på ytterkant av kneet som er årsaken til låsningen pluss vesken som er i kneet. «Vi får avvente til nyåret og se hvordan det er da, du får bare fortsette og være tålmodig.»HJEEEELP sier jeg, være enda mer tålmodig ja ja, får vel være det da. BLÆ!!!! Så kom egentlig ikke noe mer ut av den timen der, jeg får høre på fysioen min og gjøre som jeg får beskjed om og prøve å bli bedre med tiden. En ting er sikkert, jeg vil ikke operere i det kneet igjen, så jeg skal gjøre alt jeg kan for at de smertene blir borte.
I morgen blir det en veldig spennende dag, jeg skal virkelig ut av min komfortsone. Jeg skal for første gang holde et foredrag og det er om noe jeg virkelig brenner for og det er BAKSIDEN AV MEDALJEN. Jeg skal holde det sammen med min fysio og vi skal snakke om skader og om det å komme tilbake til en hver pris, og jeg skal fortelle om min historie og erfaringer. Detter er noe jeg grugleder meg til og det blir virkelig spennende. Jeg skal snakke til 50 leger og fysioterapeuter og håper at dette vil bli interessant for de. Jeg vil skrive mer til dere i morgen om dette og hvordan dette gikk:-)
Ha en fin kveld alle sammen:-)
Natta
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 
Jeg gleder meg til å høre på deg i morgen! Tror du kommer til å klare deg fint 🙂
LikerLiker
Hei Guro! Tusen takk for at du la igjen kommentar her og at du fikk noe ut av det jeg snakket om i dag 🙂 Ha en fortsatt fin dag. Hanne:-)
LikerLiker