Rolige dager…..

Titt tei 🙂

Her går dagene veldig sakte. Jeg har treningsforbud og det har jeg lyttet til denne gangen, det er så utrolig vanskelig å bare ligge på sofaen å se på tv. Hodet mitt blir så stressa av det, men kroppen har godt av det og jeg blir gal og får dårlig samvittighet av det he he he. Klarer dere å legge dere ned på sofaen å slappe av når dere får beskjed om det? Jeg har ikke noe annet valg, men jeg tar meg en liten gå tur hver dag, må ha luft og det er også godt for ryggen. Men merker at det holder med max 20 min og det er ikke hverdag jeg klarer. Men uansett er det godt for hodet og komme litt ut. Kan si jeg får med meg alt som er på tv! Noen som har tips til serier, filmer, dokumentarer eller noe annet så tar jeg i mot dette med takk 🙂

unnamedMin faste plass!

Kan si jeg gleder meg til å få livet mitt tilbake, men jeg får stå på videre og høre på min fysio til punkt og prikke. Og til alle mine venner, jeg har ikke glemt dere, jeg kommer sterkere tilbake når smertene blir bedre og jeg får energien tilbake. Tenker på dere og tusen takk for den støtten jeg får av kjære og nære ❤

Klem fra Hanne

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s