Hei og hopp
Håper dere alle har en god søndagsmorgen og at dere skal nyte fridagen😃 Det skal jeg. Nå går det mot slutten her på Tenerife, vi har snart vært her i 14 dager og vi kunne fint vært her i 14 til he he he.
På denne ferien skulle jeg ha et mål, og det var å svømme igjen. Rart med det, men mange ting som må læres på nytt. Det handler mer om å tørre og prøve, for kneprotesen skal tåle mer enn et vanlig kne. Men jeg synes alt er så rart og føles veldig merkelig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men ikke alt som er like godt enda. Herregud som dette tar tid😝 I starten eller de første 11 dagene har jeg jobbet med å bli trygg og teste benet. Jeg svømte med vanlige bryst svømmetak og bena sparket jeg bare opp og ned. Armene ble veldig slitne, siden jeg glemte å bruke bena he he he, for et syn. Jeg ble tryggere og tryggere i vannet og tørte mer og mer å bruke bena. Det klikker veldig i leddet og noen ganger gjør det vondt, men får bare bite tenna sammen, svømme skulle jeg. Etter 11 dager med trening og ferien snart slutt, knakk jeg koden. Ja ja, bedre sent enn aldri.
Jeg ble veldig stolt og deilig med mestringsfølelse. Husk «at den som gir seg er en dritt.» For meg er det viktig å sette meg delmål under opptreningen og jobbe hardt for og nå de💪🏼
Work hard trin hard!!!!
Ciao
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 