Hei og god regnfull lørdag 🙂
Jeg har kommet et stykke på vei med opptreningen etter kneproteseoperasjonen, men fortsatt langt fra bra. Selve kneet er på god vei, men så var det resten av kroppen også da som liksom skal følge med. Sliter fortsatt veldig med hofta og hamstringen, det er det som holder meg tilbake og som gir meg grå hår he he he. Herregud at det skal være så vanskelig å bli kvitt smertene når man gjør alt riktig, ja ja. Som min fysio sier » du må smøre deg med tålmodighet» og jeg er bare LITT utålmodig nå. Jeg vil helst løpe rundt, jobbe, trene skikkelig hardt der man har blodsmak i munnen, svette osv, men alle sier en dag Hanne, men jeg VIL NÅÅÅÅÅ🙈🙈he he he.
Når dagene er som verst og jeg ikke får trent med vekter, trener jeg med min egen kroppsvekt. Selvom kroppen ikke spiller på lag, er det veldig viktig for meg å få trent. Det er der jeg får ut min frustrasjon og kan pushe meg og føler at jeg gjør noe nyttig. De beste øvelsene nå for meg er oppstigninger, hofteløft i slynge, kroppshevinger i slynge, balanse trening og sykkel.
Dette er hva jeg gjør på de dagene kroppen ikke helt liker meg. Det trenger ikke være så lang økt eller mange øvelsene, for meg er det viktig å gjøre noe selv de dagene jeg har veldig vondt.
I dag skal jeg ha en fri dag fra treningen og bare slappe av og kose meg. Skal begynne å pakke litt til ferien som starter til tirsdag. Da skal Martin og jeg til Tenerife i 2 uker 🙂 Gleder meg veldig og det skal bli godt å komme bort og reise til varmen. Blir en del trening også, så det vil komme blogginnlegg om trening på ferie. Men først og fremst skal jeg kose meg og nyte ferien med min kjære ❤
Ha en fin dag alle sammen!
Klem
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 