Hei og hopp alle sammen 🙂
Da har det blitt onsdag igjen, herregud så fort ukene går. Selvom man bare er hjemme flyr dagene. Noen dager er mer kjedelig enn andre, og det er de dagene man har ekstra vondt og ikke orker å gjøre så mye som blir lange og kjedelige. Det går fremover med kneet og nå har det gått 8 uker, men fortsatt er det laaaaang vei igjen. Derfor er det veldig viktig for meg å komme meg på trening hver dag å sykle og trene styrke. Her ser jeg fremgang 🙂 Benpressen har jeg lagt på en del kilo, fra 40kg til 100kg så det er jeg fornøyd med. Her er neste mål knebøy, men må få opp mer muskelstyrke i benet. Dette synes jeg er spennende med opptreningen, at man ser denne fremgangen, men det ligger veldig mye hard trening og smerte bak alle resultater. Jeg klapper meg selv på skulderen når jeg klarer delmålene mine og er stolt, for dette er tøft.
I dag har jeg syklet intervaller for første gang på lenge og det var faktisk deilig. Jeg klarte 8x1min woop woop, ikke akkurat i toppform, men det kommer 🙂 Ellers har jeg trent armer, oppstigning, benpress, hofteløft, hip thrust, mage og rygg. Jeg er godt fornøyd med dagens økt. Dette er virkelig mitt livs viktigste opptrening!
Hvordan erfaring har dere med opptrening fra skade?
Del gjerne med meg 🙂
Dagens morgenøkt er unnagjort 🙂
//www.youtube.com/get_player
Går fremover
Jeg har også fått behandling både i går og i dag, omg det er ikke noe godt. Drømmer om en skikkelig deilig spa dag, det tror jeg jeg skal unne meg når jeg er bedre, drømme drømme.
Når jeg har behandling holder vi fortsatt med å få bedre strekk og da presser min fysio kneet ned mot benken, her kan jeg ikke forklare smertene, de er i hvertfall ikke gode, men det hjelper. Ellers så får jeg behandling på hofte og rygg, ja ja sånn går no dagan til frøken Halén.
Håper dere alle får en fin dag i solen 🙂
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 