Hei på dere:-)
Håper dere alle har hatt en fin helg, det har jeg og den gikk altfor fort. Jeg har kost meg masse hjemme med min kjære. Har ryddet litt, slappet av (noe jeg gjør mye om dagen, grrrrr), gjort øvelser, sett ferdig OJ Simpson dokumentarserien som jeg kan anbefale, vi har også bestilt sommerferie jaaaa, vi skal til Tenerife i 2 uker i juli. Det skal bli så sinnsykt digg, kommer tilbake til hotellet og fasilitetene jeg er opptatt av i et annet innlegg i løpet av uken. Utrolig hvor fort en helg går selvom man ikke gjør noe spesielt, men men nå er det ny uke og nye muligheter.
Her er min store kjærlighet og støttespiller ❤
Bildet tatt fra en roadtrip til Gøteborg
Håper jeg ser litt mer forandringer på dette stålkneet i slutten av uken. Synes det står veldig stille om dagen, ser ikke noen forandringer og det synes jeg er litt irriterende. Men det er jo sånn, det går veldig fort oppover de første ukene også stangnerer det før det går oppover igjen. Så var det den tålmodigheten igjen da he he he.
Jeg vil gjerne fortelle dere om min første kneskade og det var korsbåndet. Jeg røk det i 97 og da var det også leddbånd og menisk skader. Det hele skjedde i en treningskamp mot Viborg på en treningsleir vi hadde i Danmark. Jeg hadde vært ute 1 år med en skulderskade og hadde trent den bra opp og var nå klar for comeback. Jeg husker at jeg var så utrolig glad for å være tilbake og skulle endelig få være med damelaget igjen og jeg skulle få være med på treningsleir i Danmark, det var så stort det. Var ikke hvilket som helst Bækkelaget heller på den tiden, herregud så stolt jeg er når jeg tenker tilbake. Jeg fikk spille på lag med Anja Andersen, Jeong Ho Hong, Gitte Madsen, Cecilie Leganger, Sorina Teodorivic og mange andre norske landslagsspillere. Det var så stort det!!!!:-)
Bilder hentet fra nettet.
Tilbake til når jeg tok korsbåndet, sporet litt av her jeg når jeg begynte å tenke på hvem jeg har spilt med gjennom alle årene.
Hvor var vi? Jo vi er i Danmark og vi skulle spille mot Viborg. Hallen var full og det her skulle bli min første kamp på 1 år, jeg var super nervøs og glad for å være tilbake. 1 omgangen var ferdig og jeg hadde ennå ikke vært ute på banen, midten av 2 omgangen kommer Frode Kyvåg og sa at jeg skulle på, herregud tenkte jeg. Endelig skulle jeg vise de hvor god jeg er. Jeg kommer utpå banen og etter 5 min tror jeg, husker ikke helt siden alt går så fort, jeg skulle sette en finte på Heidi Astrup og i det jeg setter finten går det galt. Jeg blir liggende å vri meg i smerte og tenker det verste. Jeg forsto det med engang at det var røket, men ville ikke vite det. De bærer meg av banen og inn i garderoben, der jeg blir sjekket av vår lege og han sier at korsbåndet er røket av:-((((
Jeg blir ute fra håndballen enda 1 år med avrevet korsbånd, leddbånd og meniskskade. Dette ble starten på det berømte kneet. I dag med de kunskapene jeg har ville jeg nok vurdert noe annet enn håndballen. Korsbåndskaden ble faktisk starten på alle smertene og alle de 9 operasjonene jeg har hatt i kneet.
NB: Husk at laget ditt trener forebyggende, holder med 15 min hverdag.
Tenk dere veldig godt om, livet er veldig mye bedre uten smerte 🙂
Ha en fortsatt fin dag alle sammen!!!
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 