Hei hei alle sammen, håper dere har en fin start på uka:-)
Jeg blir bare mer og mer frustrert av denne kroppen min. Kneet i seg selv er som det skal være etter 7 uker, men resten av kroppen føler jeg i dag bare bryter sammen. Jeg blir så lei meg og så sykt frustrert. Hodet vil bare trene og trene på og bli sterk i operasjonsbenet og resten av kroppen, jeg er så motivert til å bli frisk og sterk i hele kroppen, men når kroppen svarer negavtivt på det blir jeg lei meg og i dag er en sånn dag. Kom på trening og var super klar også ville ikke kroppen det jeg ville, det er slag i trynet:-(
Jeg har begynt med ettbens benspress og det hadde jeg ikke sjangs til i dag, jeg fikk så vondt på innsiden av låret, nesten krampe og ilende smerte. Skjønner ingenting jeg!!! Fysion min sier at det vil gå veldig opp og ned og i morgen igjen kan kroppen være med meg igjen, men jeg vil at den skal være med meg hver dag og jeg vil ikke ha alle de smertene som jeg har andre steder enn i kneet. Jeg blir snart gaaaal. Jeg føler jeg gjør alt som skal til og litt til også vil ikke kroppen være med meg, vææææææææ. Pust pust pust med magen, tenk positivt.
Siden det ikke ble noe trening på bena i dag ble det trening av armer, mage og rygg. I morgen er en ny dag og ny mulighet til at bena er med meg 🙂
Resten av dagen i dag blir til å slappe av, legge is og varme på benet, ikke noe annet man orker på en sånn dag som dette dessverre. Skulle helst vært ute å gått en lang tur i solen, men det får jeg ta igjen, til helga kanskje….. Er ikke sint, bare veldig veldig skuffa!
Ønsker dere alle sammen en flott dag i solen 🙂
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 