Da er det fredag og snart helg for dere alle sammen. Her går jo dagene i ett så er ikke store forskjellen for meg, utenom at det blir mer tid med min kjære Martin 🙂 Gleder meg til i morgen når han er ferdig med lang jobb uke og jeg kan dra hjem. Jeg har bodd hos mamma og pappa denne uken her siden jeg ikke kan kjøre bil selv og jeg får dessverre ikke taxi fra Oslo til Akershus, fantastisk system det der. Det er bare håpløst, da er det heller bedre å være på jenterommet og bli stelt med av mutter og fatter, me like :-))))
I dag har jeg vært på trening på morningen og fått behandling. Det der med å jobbe med strekken er søren meg helt forferdelig vondt, au au au. Men den blir takk og lov bedre.
Nå er virkelig hardtreningen i gang og det er deilig å svette litt og føle at kroppen jobber. Bygge muskler er gøy og spennende. Så i dag har jeg målt lårene mine så jeg kan se om 1 månede hvor store og muskeløse de har blitt he he he he. I dag var det 41cm nede over kneet og 48 1/2cm oppe på låret. Så det skal bli spennende å se om volumet på benet har blitt litt større på 1 måned.
Må visst 2 til å måle disse massive lårene 🙂
Jeg har også trent litt på gangen min i dag uten krykker. Må virkelig lære å gå på nytt og det går ikke fort fremover. Jeg må konsentrere meg skikkelig 🙂 Men jeg kommer fremover he he he.
Dere får ha en super duper fredag alle sammen og kos dere masse det skal jeg. Jeg skal være sammen med mitt vakre tantebarn og heie på Norge:-) Krysser fingrene for håndballgutta i helgen, heia heia.
Ciao
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 