Hei og god regnlørdag alle sammen:-)
Her har uken vært stille og rolig. Jeg var å trente på onsdag og siden har jeg ikke fått trent. Kneet har blitt dobbelt så stort og har hatt veldig vondt. Det føles som det brenner og at noen stikker kniver i det når det bøyes og strekkes, det er sykt frustrerende at det skal være sånn etter 5 uker. Jeg trodde det ville bli bedre og bedre for hver uke som går, ikke sette meg tilbake. Men fysion min sier at protesen skal tilpasse seg kneet derfor vil det gå opp og ned, men jeg har ikke tid til at det går opp og ned.
Blir ikke mange korte kjoler med dette kneet til sommeren, he he he.
Det som er mest frustrenende med dette nye kneet er at man gjør alt og mer enn alt også skal det sette deg tilbake flere ganger og det sliter på en litt psykisk. Men jeg er så utrolig heldig som har den beste støtten hjemme, så det er greit å gråte og være lei seg innimellom.
Konklusjonen etter 5 uker er at det har gått litt tilbake og at kneet er like stort som en fotball. Jeg mister ikke motet og jeg gjør alt for å bli bedre enn før. Men jeg blir lei meg og jeg blir lei, men det knekker meg ikke så lett, så her er det bare å jobbe videre!
Ha en fin helg, og jeg håper sola kommer frem litt så jeg kan gå ut å løpe litt ha ha ha 🙂
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 