Slutt i tide…..

Hei og god skjærtorsdag alle sammen:-)


Martin viste meg en artikkel som han leste i handbollskanalen.se om en jente på 19 år som måtte slutte å spille håndball pga kneskader. For meg er det hjerteskjærende å lese en sånn historie. Hun har vært igjennom 10 operasjoner i en så ung alder, da er det noe som er galt. Jeg tenker og forstår at man vil spille håndball og at det er livet og en drøm, men livet er så mye mer enn det. Det er ikke lett å tenke det når man er rett oppi det og det er da man trenger profosjonell hjelp, ha noen å snakke med, noen som kommer med gode råd, at det finns et liv etter håndballen, se muligheter og finne andre interesser som denne jenta på 19 år fant med fotografering. Men jeg synes det er vondt å lese at hun har gått igjennom 10 opersjoner i den alderen. Jeg vet hva hun går igjennom og føler med henne. Jeg har selv operert høyre kne 9 ganger, venstre kne 1 gang, 2 operasjoner i skulderen og 1 gang i albuen og det er galskap. Men man lever for håndballen og man er et konkurranse menneske så man skal ikke gi seg og tenker ikke «hva skjer med kroppen når man slutter?». Dere skal vite at jeg ikke er bitter eller angrer på det jeg gjorde, for jeg har opplevd så mye med håndballen og jeg ville ikke vært den jeg er i dag hvis det ikke var for den reisen jeg har vært med på med håndballen. Men hadde jeg visst at jeg ville vært idrettsinvalid og ha kneprotese i en alder av 36, hadde jeg nok tatt et annet valg når jeg var 19 år.
Det jeg vil er at man skal tenke seg veldig godt om når man får en alvorlig skade i ung alder, man har så mange andre muligheter , finne andre interesser og at man slipper unna det verste.

 

Dette er noe jeg vil jobbe videre med og finne litt mer ut om med tiden, snakke med andre som blir tvunget til å slutte med det de elsker å holde på med uansett idrett, eller de som får en alvorlig skade i en ung alder. Dette er noe som jeg virkelig brenner for nå etter at jeg fikk kneprotese og får mye tid til å tenke. 
Jeg legger ved linken som Martin fant på handbollskanalen.se og håper dere vil lese den.
Dette var dagens preken he he he, jeg blir så lett revet med om dagen når jeg leser om akkurat dette med knær å skader. Håper dere synes dette er interessant å lese om og skriv gjerne til meg hvis dere lurer på noe eller hva dere tenker om dette tema. Vet dere om noen andre som har gått igjennom noe lignende eller akkurat har fått en alvorlig skade og vet ikke helt hva du skal gjøre, skriv gjerne til meg. Jeg vil veldig gjerne høre fra dere:-)

Ha en strålende skjærtorsdag 🙂 Klem

Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s