Trene på……

Hei og god fredag til dere alle sammen. Håper dere har hatt en bra uke og er klare for helg.
Her er det ikke så stor forskjell på dagene utenom at jeg endelig skal få masse tid med min kjære Martin i helgen:-)Jeg bor hos mamma og pappa nå om dagen siden Martin jobber natt og trener, men er hjemme på permisjon i helgene he he he. Greit å få hjelp og pleie av mor og far når man ikke er helt i topp form:-)


I går var jeg hos legen å tok stingene og arret så veldig bra ut, eller så fint som det kan bli. Ja ja, ett arr til får jeg vel klare. Ser ikke arret her, men formen på kneet begynner å ta form.

Denne uken her har jeg trent mye på bøyen sånn at jeg kan komme meg snart rundt på sykkelen. Jeg hadde som mål om å komme meg rundt på sykkelen i dag, men dessvrre gikk ikke det. Føler at jeg har gått tilbake 10 steg denne uken her, så kjedelig. Har hatt veldig mye smerter bak i låret og leggen. Kneet er bra, men alle de andre plagene som irriterer meg veldig og som sliter meg ut. Så er veldig frustrert og oppgitt, men det er i denne perioden det er viktig å ikke gi opp selvom det man bare har lyst til å kaste inn håndkle og skrike høyt. Jeg kom meg på trening på morningen i dag og startet med 45 min i benpressen, men klarte ikke å få mer bøy enn jeg hadde i starten av uken, hadde virkelig håpet på litt fremgang. Viktig å ikke gi seg, men presse på. Fikk trent armer, rygg, mage, tøye strekken på kneet og bevegelse i hofteleddet med å svinge benet frem og tilbake og til siden. 

Har mye å jobbe med fremover, trebenet trenger mer muskler!!!

Ønsker dere alle en fanatsisk helg, i dag skal jeg være sammen med mine vakre tantebarn og i morgen skal jeg hjem til verdens beste kjæreste:-)


                               Klem



Forfatter: Baksidenavmedaljen

Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag. Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen. Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner. Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt. Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s