Hei hei
Da er det lørdag og helg:-)
I dag blir det en rolig dag med min samboer Martin. Som er en fantastisk mann og støttespiller i alt dette.
På onsdag denne uken var jeg hos legen som skal operere meg på Lovisenberg Diakonale Sykehus. Hilste på han for første gang. Jeg var litt usikker på han i starten, siden han begynte å stille meg mange kritiske spørsmål, som om han ikke trodde på at jeg hadde smerter. Jeg hadde ikke akkurat lyst å være der i utgangspunktet så ble litt satt ut. Men etter kort tid når jeg fikk forklart hvordan jeg har det i hverdagen og at jeg ikke orker mer og at jeg har prøvd alt for å bli bedre, ble tonen en annen. Jeg liker legen veldig godt etter vår prat og stoler på han. De er jo pliktig til å stille disse spørsmålene, men jeg var så nervøs at jeg tok det litt innover meg.
Når jeg gikk ut derfra gikk det opp for meg, at nå er det ikke lenge til og det skjer virkelig. Litt skrekkblandet fryd. Nå vil jeg bare få det gjort og begynne med mitt livs viktigste opptrening. Jeg vet ikke hva jeg går til, har vært igjennom mange operasjoner tidligere, men ingen som denne.
Fredag var jeg hos fysio´n min og fikk trent litt. Får ikke gjort de øvelsene på bena som jeg helst skulle klart, men fikk trent godt på overkropp, mage og rygg. Viktig å trene alt annet så man er i god form:-)
Legger ved en video som jeg har funnet på youtube.com, som viser hvordan en kneprotese er. Veldig fasinerende å se at dette virkelig går:-)
Ha en fantastisk helg alle sammen og nyt Valentines day og morsdagen med deres nære og kjære ❤
Lik dette:
Liker Laster...
Forfatter: Baksidenavmedaljen
Jeg heter Hanne Halén, er 39 år og bor i Oslo med min samboer Martin. Jeg har vært profesjonell håndballspiller halve livet. Jeg har spilt håndball i Bækkelaget, Nordstrand, Ferrobus Mislata i Spania, Ikast i Danmark og på landslaget. Jeg har vunnet, spilt Champions League,Norges Mester, Spansk Mester og spilt Europa cup. Noen av mine aller største opplevelser i livet har jeg fått gjennom håndballen. Mine beste venner og kjæresten har jeg fått takket være den. Og jeg savner adrenalinet på banen og livet i garderoben hver eneste dag.
Men livet som idrettsutøver har også kostet. Noen ganger har vi tapt gullet i siste sekund. Treneren har blitt sparket. Klubben har gått konkurs. Splid mellom spillere har ødelagt lagmiljøet. Og jeg har blitt alvorlig skadet flere ganger enn jeg kan telle. Jeg har blitt erklært idrettsinvalid. Store deler av karrieren har handlet om gjenopptrening. 13 ganger har jeg blitt operert i skulder, ankel, knær og albue. Nå står jeg fremfor den viktigste av dem alle. Om et par uker får jeg satt inn kneprotese, selv om jeg egentlig er alt for ung. Jeg skal dele med dere prosessen før og etter operasjonen.
Denne bloggen skal handle om mitt liv med og uten håndballen, prosessen før og etter kneprotesen og min hverdag med min samboer, familie og venner.
Om hvordan håndballen alltid har vært og vil være en del av meg. Om hvor fett det er å stå på toppen av pallen. Og tilsvarende hvor kjipt det er når karrieren er over og nattesøvnen forsvinner fordi det plutselig er stille og knærne verker. Jeg har ofret mye for håndballen. Ville jeg gjort det igjen? Ja. Uten tvil, men ville tenkt meg nøye om og sluttet før det gikk for langt.
Jeg har elsket og elsker fremdeles håndballen. Men det er også en "bakside av medaljen."
Vis alle innlegg av Baksidenavmedaljen
Baksiden av medaljen 